... blogge. Men får ikke skrevet ned noen vettige ord. Kunne ha skrevet ned en hel masse egentlig, men det vil ikke passe seg. Er en god del "venner" jeg kunne skrevet om, som jeg er skuffet over. Men jeg lar være. Rett og slett for at jeg tror de vennene vet hvem de er og burde tenke seg om 2 ganger.
Man prøver å ta kontakt, og det nytter ikke. Når man får et barn så mister man rett og slett venner. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg vil ha en forklaring på det. Jeg er fortsatt den samme gamle Camilla, men med tittelen mamma. Jeg kan enda være med ut på byen, bare ikke hver helg. Jeg kan være med på cafe både med og uten unge.
Det er så mange av de gamle vennene jeg savner men som jeg nå innser at det egentlig ikke er noe å samle på. Jeg skal holde meg til de få gode vennene mine som forstår meg. Det er bedre med 1 god venn enn mange hundre venner som egentlig ikke bryr seg når man tenker seg om.
Sånn er livet. Jeg vil ikke være uten Eyla uansett. Hun er det som har fått meg opp i livet, kan ikke nå tenke meg et liv uten henne. Å få et barn gir mange flotte og gode øyeblikk, alt med henne gjør meg glad, uansett om jeg blir litt sliten til tider. Hun får meg til å smile, den hærlige latteren. Savner henne om hun ligger å sover, helt utrulig, men sant.
Se der ja, jeg fikk skrevet ned noen ord likevell. Ikke dårlig bare det. For det om det kanskje bare ble rot. Men orker ikke bry meg, mine ord, og mitt rot.