Når man er så sliten at man ikke klarer føle seg glad.

Det er akkurat det jeg skal skrive om. Jeg skriver ikke for noen andre,men kun for meg selv. 

Så sliten i kroppen, det å ha to barn tar mye krefter. Jeg angrer ikke på at jeg fikk barna mine, jeg gjør alt for dem SELV om jeg er sliten. Men man føler at man ikke rekker tilstrekkelig til likevell. En jente på 5 måneder som ikke sover eller sovner alene. Hun skal kun ligge oppå mamman sin å sove, gjerne i mange timer. Ja, det er koselig, men man får ikke gjort mye annet. Jeg føler jeg "svikter" storesøster, får ikke gjort noe sammen med henne, det skal hun ha - hun er blitt kjempe selvstendig, og jeg er SÅ stolt over henne. Men bare det å kunne lese en bok for henne eller sitte å tegne sammen med henne føler jeg er så knapt med tid. Ikke få vasket hus, brette klær, ta oppvasken, osv.. Det irriterer meg også, jeg HATER å ha det rotete og skittent, å da blir jeg bare enda mer sur om det er det. 

Jeg har i flere dager prøvd å få lillesøster til å sove i vogna si eller senga si. Men det funker ikke. Jeg får henne til å sovne, men hun våkner etter 2 minutter. Heldigvis skriker hun ikke og er sutrete, men trøtt er hun. Nekter å sove. Men om jeg legger henne i armene mine så sovner hun med engang. Jeg trenger virkelig hjelp til hvordan jeg skal få jenta til å sove på andre steder enn meg, hun var jo SÅ flink til dette fra hun var født til hun var ca 2 måneder.

Så kommer kvelden. Storesøster er forsåvidt grei å legge, bortsett fra at hun ligger å skravler i 2 timer før hun sovner, å litt inn og ut fra soverommet for hun skal BARE. Men lillesøster derimot, hun skriker sine modige tårer og hyler når jeg prøver legge henne. Hun skriker så jeg får vondt i meg å klarer ikke la henne ligge i sengen å skrike heller. Som regel er begge ungene i seng kl 20 på kvelden, å da fra 20 til 02.30 på natta springer jeg inn og ut fra begge soverommene, storesøster sover urolig på natten ( hun skriker en del ) og lillesøster sutrer om jeg ikke er tilstede. Om jeg står opp fra sengen å skal inn på do så kan du tro hun våkner akkurat når jeg har satt meg ned på do eller er inne hos storesøster å roer henne. Men etter 02.30 så er det stille i huset,å man får seg kanskje noen timer søvn.

Jeg klager ikke. Jeg elsker ungene mine over alt på jord. Men jeg kunne virkelig trengt meg litt søvn og to unger som sover, vertfall bare EN natt. 

Jeg er så sliten at jeg ikke klarer å smile, å jeg er som regel en person som smiler og er glad. Jeg klarer heller ikke glede meg over andre sine nyheter som kjøpt seg leilighet, baby på vei, kommet inn på skole, osv. Unnskyld, men jeg klarer ikke. Verden går i mot meg tror jeg. Vi får oss ikke lån til leilighet, eller vi får oss lån men ikke nokk til å kjøpe noe her i Tromsø, endatil banken sier vi kan betale for oss OG vi har kausjonist. Ikke kom jeg meg inn på skole heller. Her prøver man bare sikre seg en utdanning for å kunne sikre fremtiden til barna sine, men så går det imot meg det også. 

Jeg har ingenting å gleds meg over annet enn ungene mine. 

Så unnskyld til de som føler jeg kanskje er litt care, innerst inne bryr jeg meg,men jeg klarer bare ikke vise det. Jeg er for sliten av at ting skal gå mot meg hele tiden. Sliten av ungene som ikke sover. 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits